Parallelt med murerarbeidet pågår drøftinger om oppbyggingen av taket der takflaten nå er åpnet. Det planlegges blant annet en bedre overgang mellom kleber og skifertak slik at ikke fukt driver inn på undertaket og ned i toppen av murverket. Som tidligere nevnt her på bloggen skriver gesimsen av kleberstein seg fra 1870-restaureringen. Før dette ser vi av gamle fotorafier og malerier at kirken hadde vindski i tre. Dette kan vi også se på det gamle fotografiet fra 1865, like før von der Lippes restaureringsarbeider tok til.  Dette var nok en løsning som ga stein og murverk bedre beskyttelse mot vær og vind enn von der Lippes løsning. Slitte og råtne vannbord eller vindskier kan man lett skifte og dermed forlenge byggets levetid. Klebersteinsngesimsen vi nå restaurerer bærer preg av gjentatte tettingsforsøk med sement og ulike typer moderne fugemasser. Det er alltid en stor (nesten umulig) teknisk utfordring når vann og vind skal stoppes i samme skikt med løsninger som i tillegg skal vare svært lenge og kreve minimalt med vedlikehold.

Fredningen av Stavanger domkirke omfatter også det som ble gjort i 1870-tallet. Likevel godkjenner vernemyndighetene mindre endringer når det kan bidra å bevare og det ikke endrer det visuelle uttrykket vesentlig. I tråd med dette har Riksantikvaren godkjent en løsning med et smalt kobberbeslag i overgangen mellom mur og skifer.  Dette vil gjøres så diskret som mulig, men vil likevel være et nytt synlig element. Med tiden mattes og farges kobberdetaljene av oksydering og vil gli stadig bedre inn i helheten, slik vi forøvrig også ser det på bildet av Bispekappellets gavl.

Løsningen med vindski er videreført / gjendiktet på Bispekapellet (bildet nedenfor). Det er heller tvilsomt om selve Domkirken noen gang har hatt en tilsvarende utsmykning. Det noe utydelige bildet viser en knapp avslutning på et det pannetekkede taket. I oppmålingstegninger fra 1840-årene er det notert at vestgavlen hadde vindski i tre.

Vindskien på Bispekapellet er en kopi av den som ble montert i forbindelse med restaureringen av Bispekapellet rundt 1925.

Bildet viser forsøk på tetting mellom kleberstein og skifer ved hjelp av sementfuge. Etter hvert som dette har sprukket opp er det blitt supplert med bl.a. silikonfuger. Ingen av disse løsningene står seg lenge mot vestgavlens store værbelastninger. Også steinreparasjoner med jern må gi tapt. Steinen sprekker når jernet ruster og utvider seg. Vi arbeider grundig med å finne løsninger som ikke samtidig tilfører nye skader, slik som disse eksemplene dessverre viser.