Prosjektets målsetninger og prinsipper er nedfelt i restaureringsplanen som ble utarbeidet på vegne av Stavanger kirkelige fellesråd, offentliggjort og godkjent i 2013 (Schjelderup & Gram 2013). Planen, og dens kalkyle, er et vedtatt som styringsdokument for restaureringen og har siden 2013 ligget til grunn for prosjektets prioriteringer og begrunnelser. Her fastsettes også prosjektets vernefaglige kriterier og prioriteringer:
- Anlegget er fredet i den tilstand det var ved fredningstidspunktet. Hovedprinsippet er derfor å gjøre minst mulig. Derfor er førsteprioriteten å kun gjøre det som må til for å ivareta den teknisk-antikvariske tilstanden på bygget.
- Det som må gjøres skal være vernefaglig forsvarlig for Domkirken og Bispekapellet. Det vil si at det kan gjøres og endres uten å forringe fredningsobjektets tilstand og autentisitet.
- Endringer som gjøres for å øke eller videreføre autentisitet. Evt. tilbakeføring til et antatt autentisk eller originalt uttrykk eller utførelse må vurderes nøye i samråd med Riksantikvaren.
- Endringer av andre grunner for å øke byggets funksjonelle bruksverdi eller kulturelle appell.
Hvorfor trenger vi en slik tydelig vernefaglig prioritering?
Domkirken og Bispekapellet er et automatisk fredet kulturminne. Det innebærer at man, i utgangspunktet, ikke skal gjøre noe som helst annet enn å bevare, men i og med at et hvert bygg uunngåelig vil forfalle og påføres slitasje og skade, vil bevaring i praksis innebære tilsyn, vedlikehold og reparasjoner.
I alt vedlikehold og i all restaurering er det også fare for at originalt materiale og autentisk uttrykk kan gå tapt. Rekke av store og små endringer og tilpasninger har, over langt tid, ført til at en middelalderkatedral bare delvis er fra middelalderen. I Stavanger domkirke er vi så heldige at vi fremdeles står igjen med en hovedform og et murverk som i stor grad er intakt og opprinnelig, i den grad at den omtales som landets mest autentiske middelalderkatedral. Det er en hovedpremiss for den pågående restaureringen at denne autentisiteten ikke skal gå tapt men, om mulig, styrkes.
Murverkets tilstand og behandling har derfor stort fokus i prosjektet. Murverkets autentisitet dreier seg ikke primært om det visuelle, men om de originale strukturenes stabilitet og evne til å bære, til å holde på stein og mørtel og til å kvitte seg med fukt. Et «riktig» utseende vil følge av at man er tro mot den opprinnelige teknologien og byggemåten i senere reparasjoner og vedlikehold. Innføring av sterke sementblandinger og gradvis bortfall av opprinnelig håndverkskunnskap har satt mangt et middelaldermurverk på alt for harde prøver, også i Stavanger domkirke.
I Domkirkens interiør er det selve rommets form som er det opprinnelige. Før reformasjonen var kirkerommet preget av mange altere, helgenbilder, relikvier og fargerikt malte vegger. Etter reformasjonen har rommet blitt hvitkalket og, etter hvert, utstyrt med prekestol og faste benker. En rekke inventar, pulpiturer (gallerier) og den opprinnelig flate himlingen ble fjernet først i 1866. Da ble også korbuen sterkt utvidet og sideskipene fikk høyere vegger med store, buete vinduer. Etter restaureringene på 1940-tallet sto man igjen med et ganske nakent murverk og et interiør med løse stoler og med noen få, bevarte inventarer fra barokken; prekestol og epitafier. I koret ble det bygget nytt steinalter og ny alterring og løsningen med faste korbenker og høye brytningspaneler ble videreført i ny utforming. Tidlig på 1980-tallet ble dette fjernet, og korets vegger ble kalkpusset.
I den sammenheng er det ikke nok å «fryse» bildet fra fredningsøyeblikket. Da vil også fredet feilbehandling medføre forfall i stedet for bevaring. Man må prioritere og gjennomføre det som er vernefaglig forsvarlig, ut fra det vi vet i dag. Slik lærer vi også stadig mer.
Vern gjennom bruk
Det er en vedtatt sannhet at bygninger må være i bruk for å tas vare på, slik mer eller mindre kontinuerlig kirkelig bruk har reddet Stavanger domkirke fra ruin. Bruken har riktig nok ført til forandringer som har truet byggets autentisitet, men å ta hensyn til brukerne av bygget, er likevel en nødvendig del av suksessen. Utfordringen blir å veie bruk mot vern og å komme frem til omforente kompromisser, hele tiden med fredningsvedtaket som premiss. Riksantikvarens hovedrolle er å sikre at fredningsvedtaket overholdes, men bærer også i seg den samme kompleksiteten og de samme dilemma. En forsvarlig forvaltning etter kulturminneloven kan aldri bli å si nei til alt. Som restaureringsarkitekter er vi i konstant dialog med brukere og myndigheter, nettopp for å finne de svarene som tilrettelegger for forsvarlig bruk vern, på kort og lang sikt.
Reversibilitet, et grunnprinsipp
Sentralt i «den nye tenkningen» omkring valg av gode løsninger, er prinsippet om reversibilitet. Særlig i forhold til de eldste og mest originale bygningsdelene, må det sikres at det som endres eller tilføyes også kan tas bort eller tilbakeføres uten at utgangspunktet er skadd eller forringet. Gjennom god dokumentasjon og nøye vurdering av skadepotensialet, kan selv omfattende tiltak gjøres forsvarlig.
Finnes det gode nok grunner for å avvike fra prinsippene?
Kryssende lover og rettigheter
Det finnes lov- og regelverk som kommer i konflikt med et strengt og konsekvent vern: om universell utforming, om brannsikkerhet og rømning og arbeidsmiljø osv. Her må man finne gode kompromisser og lage løsninger som ikke medfører permanent forringelse av bygget.
Hensyn til brukerbehov og menighet
Det vil komme opp en rekke velbegrunnede ønsker og behov fra dem som til enhver tid bruker kirkebygget. Dagens brukere, menigheten i særdeleshet, har gjennom en omfattende medvirkningsprosess fått komme med innspill til hvordan kirkerommet kan og bør brukes i dag og i overskuelig fremtid. Dette er utgangspunkt for de foreslåtte endringer i korets bruk og innredning, flytting av døpefonten, etablering av et nytt belysningsanlegg og etablering av et oppvarmet gulv over en oppfylt krypkjeller, og en rekke andre tiltak. Alle endringer i kirkerommet og i liturgisk inventar krever godkjenning fra Biskopen i tillegg til Riksantikvaren.
Hensyn til historie og autentisitet
Det finnes ingen fasitsvar på hvordan man hensyntar og ivaretar historisk autentisitet. Ideen om dette er i seg selv ganske ny, og fikk sin først oppblomstring midt på 1800-tallet. Norge var en nasjon i støpeskjeen og flere av datidens arkitekter og kunstnere fattet interesse for «det norske», for stavkirker, nasjonal byggeskikk, bygdekultur og for våre fåtallige steinkirker. Den gang la man villig til elementer som skulle øke opplevelsen av autentisitet, f.eks. ekstra spir og pynt på ellers enkle stavkirker, på en måte som i dag beskrives som nygotisk og historiserende. Denne tenkningen fikk også prege Stavanger domkirke. Også på 1940-tallet ble det gjort historiserende grep, denne gang med f.eks. blottlegging av murverkets steiner og etableringen av et støpt og murt «gotisk» steinalder med det som antas å kunne være elementer fra et opprinnelig høyalter. Tanken om reversibilitet var ikke særlig fremtredende i disse rundene av restaureringer og tilføyelser, og det reelle tapet av autentisitet ble tilsvarende stort.
I dagens restaurering søker vi å gjøre tilføyelser som faktisk kan reverseres, og som, i et helhetlig perspektiv, løfter fram kirkens opprinnelighet, – det som faktisk gir den status som «mest autentisk». I den prosessen må senere tiders tilføyelser kunne vurderes på ny, ikke kun ut fra et bruksperspektiv og heller ikke kun ut fra et estetisk perspektiv, men som en samlet vurdering av hva som ikke tilslører, men som synliggjør og forteller en «autentisk» historie. Dette er komplekse avveininger som berører alt fra generelle prinsipper for vern til den enkeltes følelse for det som blir endret. Som restaureringsarkitekter må vi håndtere hele spekteret og gi våre råd på grunnlag av dette.
I noen forestående innlegg vil vi belyse noen av de valg og dilemma inngår i dagens restaurering. Det er mye å velge i.