Meningene har vært delte om den hvite presenningen som har dekket hele den vestre enden av vår flotte katedral. Hovedinngangen har i ett år vært en stor finerdør som har sagt høylydt velkommen med sin varme farge ved åpne dører. Noen har satt pris på denne enkle og uttrykksfulle løsningen, andre har bare gått og gledet seg til å få bort dette stygge “partyteltet”. Vi restarueringsarkitekter mener stillaset og den hvite presenningen har bestått sine prøver med glans, både som beskyttelse for arbeidene og som midlertidig oppslag mot torget. Likevel: Vi ser alle frem til at stillaset skal ned. Heisekran er bestilt for å fjerne “taket” allrede onsdag den 3. desember. Det aller meste kommer til å skje i løpet av neste uke (49) og være ferdig før det store julerushet begynner i selve kirken, – og i god tid før selve julaften. Kirken får altså sitt “sanne ansikt” tilbake til jul.

Ingen tvil om at den blå morgenstemningen kler en hvit kirke, men snart får Domkirken tilbake sitt sanne ansikt mot torget og Vågen. Mange gleder seg til det.

Topp kvalitet helt i toppen. Ny kobber og godt håndverk stråler om kapp. Bak oppkanten legges takskiferen.

Ideelt sett er det ingen som skal merke at tiden går, mens Domkirken består. Et restaurerings- og konserveringsprosjekt på en middelalderkatedral skal slett ikke sette spor etter seg. Likevel vil den obesrvante oppdage et par endringer. De nye klebersteinene vil være klart lysere enn de gamle. I tillegg vil et nytt kobberbeslag langs gesimsen skinne blankt. Begge disse tilføyelsene vil eldes og patineres med den langsomhet og verdighet som preger resten av bygget. Vi bruker ingen kjappe triks på et bygg som har stått i 900 år .

Festene i kobber står klarer for remontering av lynvernet. Skiferen er på plass, – ny skifer at samme sort som den gamle fra 1860-tallet. Kobberbeslaget i framkant av gesimsen har en viktig jobb å gjøre i å forhindre vennintrenging i murverk og treverk. Her har vi en løsning med svært lang holdbarhet. Som dere allerede ser, tar det ikke lang tid før kobberet reagerer med luft og fukt og begynner sin langsomme forvandling fra skinnende blankt, via mørkebrut til irrgønt.