Tidlig på 1920-tallet begynte diskusjonen om en ny, omfattende restaurering av Domkirken. Samtidig var de sterke krefter i sving i byen for å gi Domkirken mer monumental framtoning i bybildet. Dette så man for seg kunne skje ved å gjenreise det tårnet mange mente opprinnelig måtte ha vært mot Vågen
Byarkitekt Erling Nielsen laget flere alternative utkast til et nytt vesttårn. Omkring dette spørsmålet ble det etter hvert en bitter strid: den såkalte Tårnstriden. Særlig i det antikvariske miljøet var det stor kepsistil å gjenreise et tårn man ikke med sikkerhet visste hvordan hadde sett ut.Tidlig på 1920-tallet beynte diskusjonen om en ny, omfattende restaurering av Domkirken. Samtidig var de sterke krefter i sving i byen for å gi Domkirken en mer monumental framtoning i bybildet. Dette så man for seg kunne skje ved å gjenreise det tårnet mange mente opprinnelig måtte ha vært mot Våge
Byarkitekt Erling Nielsen laget flere alternative utkast til et nytt vesttårn. Omkring dette spørsmålet ble det etter hvert en bitter strid: den såkalte Tårnstriden. Særlig i det antikvariske miljøet var det stor kepsis til å gjenreise et tårn man ikke med sikkerhet visste hvordan hadde sett ut.
Det ble derfor satt i gang omfattende restaureringsarbeider utført av Osloarkitektene Eivind Moestue og Ole Schistad. Og ikke minst ble det igangsatt grundig bygningsarkeologisk arbeid utført med Gerhard Fisher i spissen Arbeidet til Fischer starter i 1937-38 og avsluttes ikke førpå begynnelsen av 60-tallet. Det var i denne perioden all puss be fjernet utvendig og innvendig.
Etter hvert trådde det fram et klart bilde av hva som hadde skjedd i Domkirkens vestre del ved gjenreisningen etter brannen i 1272: I forhallen dukket fundamentene etter et mindre, kvadratisk tårn tydelig fram. Ved nærmere studier av den store, åpne buen mellom skip og forhal ble det også klart at man sto overfor en åpning i romansk stil som var bygget om og gjort større ved gjenbruk av kleberstein som hadde tilhørt en mye mindre åpning. Dette måtte være gjort etter brannen. Og med pussen avhogd kom det tydelig fram hva som var opprinnelig romanskmurverk, og hva som var tilføyd i gotisk muteknikk: murverket vest for skipet inklusiv hele fronten mot Vågen var etter brannen revet ned og bygget opp på ny. Kirken slik den nå sto med det lange, sammenhengende taket og de to tårnene i øst var altså middelalderkatedralen slik den var ment å være av de som bygget den opp igjen etter brannen. Da Fisher så entydig la fram denne konklusjonen, kunne debatten om et nytt vesttårn endelig avsluttet
Fishers tolkinger har i liten grad blitt utfordret. Ved å ta et nøye blikk på murverket på tårnene i øst og sammenlikner med vestfronten så vil man se store ulikheter i murverket og det er vanskelig å tro at det er fra samme tid slik Fisher hevdfer.
Enkelte mener at den nedre delen av vestfronten er rester et gammelt vakttårn som sto her før kirken ble bygget. Vi har på følelsen at siste ord ikke er sagt i denne saken.
Tidlig på 1920-tallet begynte diskusjonen om en ny, omfattende restaurering av Domkirken. Samtidig var de sterke krefter i sving i byen for å gi Domkirken en mer monumental framtoning i bybildet. Dette så man for seg kunne skje ved å gjenreise det tårnet mange mente opprinnelig måtte ha vært mot VågenByarkitekt Erling Nielsen laget flere alternative utkast til et nytt vesttårn. Omkring dette spørsmålet ble det etter hvert en bitter strid: den såkalte Tårnstriden. Særlig i det antikvariske miljøet var det stor kepsis til å gjenreise et tårn man ikke med sikkerhet visste hvordan hadde sett ut.
Sjekk lokalhistoriker Finn Bringsjords blogg på temaet: http://finnbringsjord.blogspot.no/2008_11_01_archive.html
Foto: Tegninger fra Stavanger byarkiv, Schjelderup & Gram