Bakgrunnen for den pågående restaureringen av Domkirkens vestgavl var primært de dramatiske skadene på klebersteinsgesimsen. Dette er fyldig beskrevet i tidligere innlegg. Disse klebersteinene ble montert først på 1870-tallet i forbindelsene med det vi betegner som ”von der Lippe-restaureringen”. Mest sannsynlig har kirken aldri før hatt tilhogd kleberstein i gavlen. Gamle fotografier og malerier tyder på at bygget var forsynt med vindskier og vannbord i tre, slik vi ser på de fleste andre middelalderkirkene her i distriktet.
Steinkonservator Ann Meeks er klar til å hugge i kleberstein. Det gamle feierbadet brukes som restaureringsverksted for steinarbeidene som pågår i forbindelse med restaureringen av vestgavlen.
Det har til nå ankommet to steinblokker á 750 kg kleberstein fra et brudd i Otta.
Den nye kleberen er lys grå og nesten litt marmoraktig.
Det har vært en utfordring å skaffe ny kleberstein av god kvalitet. Ved hjelp av gode samarbeidspartnere i Trøndelag har det likevel lykkes Arkeologisk museum/UiS å skaffe til veie noen solide blokker, tatt ut i et brudd ved Otta. To av disse er alt kommet til byen og blir nå tilhugget av museets folk, ledet av steinkonservator Ann Meeks. Håpet er å få alle steinene klar til montering i god tid før frosten kan komme. Arbeider med kalkmørtel kan ikke utføres i den kalde delen av året på grunn av herdeprosessen.
Det er utført svært lite forskning på Stavanger Domkirke tatt i betraktning at den er Norges best bevarte katedral fra middelalderen. Ett av flere felt det bør forskes mer på, er hvor all klebersteinen i bygget kom fra. Bare i koret mot øst er det minst 10 ulike klebersteinstyper.
Steinkart over østfasaden utarbeidet av NDR (Nidaros domkirkes restaureringsarbeider) i forbindelse med restaureringen av koret 1997-99.
Kleberstein forekommer i store deler av Norge. Steinslaget er tett og mykt og kan derfor lett meisles, tilhugges og skjæres og med kniv. Samtidig er den både varmebestandig og syrebestandig. Den er derfor, i lang tid tilbake, benyttet til kokekar, søkker, lodd og andre nyttegjenstander.
Kleberstein ser vi sjeldent brukt som bygningsstein i andre land enn Norge. Da Norge ble kristnet rundt år 1000 begynte man å bygge kirker over hele landet, mange av dem i stein. Å bygge med omfattende bruk av kalkmørtel var ukjent i Norge og det var håndverkere fra utlandet som introduserte teknikken. I Stavanger domkirke er kleberstein brukt til dekorative elementer som portaler, ribber, vindusåpninger, søyler etc. Resten av bygget besto av kalkpusset bruddsteinsmur.
Klebersteinen som nå er blitt demontert er fra restaureringen av Domkirken rundt 1870. Som i mange andre middelalderkatedraler er det restaureringen av tidligere restaureringer vi nå holder på med.
Man antar at de første murerne og steinhoggerne ved Domkirken var engelske munker tilknyttet Olavsklosteret som etter hvert lærte opp lokale folk i steinhogging og bruk av kalk. De var vant til å bygge konstruktivt og dekorativt med tilhugget stein (sandstein), men ikke med kleber. Her ble sannsynligvis de store lokale forekomstene samarbeidet med lokale håndverkere avgjørende.
Det er i alt dokumentert 19 steinkirker fra middelalderen i Rogaland, hvorav 10 står fremdeles. Hvor kleberen kom fra vet vi alt for lite om. Det er spor etter noen av bruddene og andre kjenner man til gjennom skriftlige kilder: Haugesundsområdet, Karmsundet, Sandnes, Rennesøy. Ett av de store bruddene var sannsynligvis Tolgetjødn (Tolgestein er et annet ord for kleber) som ligger like ved det som i dag er busstasjonen i Haugesund. Steinen fra Tolgetjødn var lett tilgjengelig, men var ikke av veldig god kvalitet. Den ble derfor brukt til den grovere del av arkitekturen som ikke så lett forvitrer.
Ertenstein i Rennesøy er et annet velkjent brudd hvor man sannsynligvis har hentet ut stein til flere av de gamle kirkene. Den grønnlige klebersteinen fra Ertenstein er lett gjenkjennelig i murverket og den eneste man med sikkerhet klarer å stedfeste. Den er for det meste benyttet i kirkens romanske skip.
En god del av den kleberstein som er benyttet i Domkirken har rett og slett fått betegnelsen ”Stavangerkleber”. Steinen karakteriseres ved at den er lys og noe marmorert og har et rødlig preg, men vi vet ikke med sikkerhet hvor den kommer fra.
Oppsprekkingen i noen av gesimssteinene er tildels dramatiske.
Omfanget av sprekkdannelser på enkelte av gesimssteinene er dramatisk.
Arkeologisk museum/UiS, med steinkonservator Ann Meeks i spissen, er ansvarlige for steinarbeidene på Domkirkens Vestfasade. De har god erfaring med tilhogging av kleberstein. I forbindelse med rekonstruksjonen av Abbedens hus på Utstein kloster i 2009 hogget de til to portaler, to spissbuede vinduer og to små gavlvinduer i kleberstein fra et brudd nær Mosjøen. I Abbedens hus ble det ikke brukt hjørnekvadere, heller ikke søyler. Likevel gikk det med i alt 10 tonn kleberstein.
Videre arbeider i Domkirken vil kreve mye ny kleberstein av god kvalitet.
Live Gram & Per M. Schjelderup
Kilder:
Klebersteinsbruddene i Nord-Rogaland. Ann Meeks. Artikkel i Fra haug ok heidni, utgitt av Arkeologisk museum i Stavanger
Restaurering av Stavangerkoret 1997-1999. Dokumentasjon av arbeidene. NDR 2/200
Det gamle Feierbadet på Storhaug er nå omgjort til et aktivt steinverksted hvor det dokumenteres, planlegges og hugges i stein.
Det er tatt prøver av kalkmørtelen mange steder på vestfasaden som på sikt kan gi oss nyttig informasjon om mørteltyper, tilslag og ikke minst tidfesting av murverket.
De demonterte gesimssteinene med tilhørende fragmenter og jernstag er nøye registrert og dokumentert.
Gesimssteinene som er demontert hadde innhugget spor for eldre pannelekter.
